Jaquesson har jo helt rett!
(NYHETSANKERET): Treningsfantomet Kari Jaquesson starter uken med å slenge litt med leppa i bloggen sin.
«Man HAR ikke fedme, man ER feit», skriver hun i bloggen sin.
Og det er jeg helt enig i – for det er jo helt korrekt.
Selv er jeg en kar på 115 kilo. Og det er jeg jo ikke fordi det er arvelig eller fordi det har med hvordan jeg vokste opp å gjøre.
Grunnen er enkel.
Jeg er altfor glad i brus og sjokolade.
Jeg spiser mye mer enn det jeg trenger.
Og jeg har ikke system over når, hvor mye eller hvor ofte jeg spiser.
Dermed blir resultatet som det blir.
Jeg er en aldri så liten tjukkas.
Og det samme gjelder nok alle andre overvektige her til lands – og ellers i verden.
Hadde man fått orden på punktene over, så hadde man også fått orden på kroppsvekten.
Da blir det jo helt merkelig at lederen i landsforeningen for overvektige både er rystet og opprørt.
- Så enkelt er det bare ikke. Jeg nekter å være med på at det er så enkelt, sier han til VG.
Lurer på hvorfor.
Det er jo helt latterlig når folk på 200 kilo og oppover klager over at de ikke kommer seg ut eller har problemer med både det ene og det andre.
Den røde varsellampen burde ha begynt å blinke på 140 kilo.
Mener jeg.
Nei, dette var godt sagt og skrevet Kari Jaquesson. Bra at noen tør å si det svært mange tenker.
Så får vi håpe det gir oss tjukkaser den effekten at vi begynner å bevege på oss og får orden på rutinene.
Selv om jeg tror de aller fleste bare trøstespiser enda mer …
oktober 11th, 2010 at 16:57
Glrnn treffer spikeren på hodet. Fedme (jeg mener skikkelig fedme, ikke 10-20kg for mye) er veldig likt slik som anoreksi, alkoholisme og narkomani.
I alle tilfellene, så er det lett å gi enkle løsninger. Narkomana kan bare slutte å dope seg, anorektikere kan bare spise, alkoholister slutte å drikke så mye og feite kan trene mer og spise mindre.
Lett, ikke sant?
Inntak av mat har, via bl.a. insulin, stor påvirkning på nevrotransmittere i hjernen. Når man blir/har blitt skikkelig feit, så kommer disse i ubalanse. Dette er nøyaktig slik avhengighet av narkotika, alkohol og faktisk sult fungerer. (Anoreksi kobles til produksjon av endorfiner som produseres ved ekstem sult.)
Akkurat som man venner seg til f.eks. heroin, så blir hjernen etter hvert vant til høyt insulin-nivå. Når dette først har skjedd, er det tilnærmet umulig å komme tilbake på “normalen” igjen. Man kan fortsatt slanke seg, men det blir vanskeligere å få den normale tilfredsstillelsen av normale måltider. Dette blir veldig likt “en gang alkoholiker, alltid alkoholiker”, bare at denne alkoholikeren er nødt til å ta en “drink” hver dag resten av livet, uten å la det skli ut. Derfor går vekten stort sett alltid opp igjen for de som har vært skikkelig feite, og så slanket seg.
Når det gjelder hvordan man får dette problemet i første omgang, så er det gjerne en kombinasjon av gener, miljø og de valg man gjør. Om noe, så tror jeg det er viktig å stoppe dette TIDLIG. På samme måte som man forsøker å stoppe ungdom fra å begynne med narkotika fra de er små, så bør varsellampene begynne å lyse allerede når en person er 10-15 kg for tung. Har en person først blitt 150kg, er det gjerne for sent.
Noen (få) klarer selvfølgelig å gå ned i vekt (lett) og så holde vekten (veldig vanskelig). Som alle vet (men ikke alle tar innover seg), så krever dette en omfattende livsstilsendring.
Om det er noe som kanskje kan gjøre dette relativt overkommelig, så tror jeg det må være utstrakt fysisk aktivitet, mye mer enn “normale” trenger. For å kontrollere vekten på denne måten, trengs nok minst 1-2 timer med høyt nok tempo til å være anpusten hver dag. Klarer man å gjøre dette til noe positivt, dvs noe man faktisk ØNSKER å gjøre, så kan det fungere. Ikke bare en periode, men resten av livet. For å få dette til, gjelder det å skape hygge rundt fysisk aktivitet. Dette kan enten være ved å gjøre det til noe sosialt, ved å høre på lydbøker mens man beveger seg (min favoritt), eller kanskje til og med tillate seg en liten sjokolade midtveis i en treningsøkt.
Å bare satse på viljestyrke, ser jeg på som en blindvei, da viljen har en tendens til å smuldre opp etter noen måneder eller år.
oktober 11th, 2010 at 15:25
å si at det ikke er så enkelt er kun en unskyldning for og ikke gripe fatt i problemet sitt!!
oktober 11th, 2010 at 13:54
Problemet for de fleste i dagens samfunn er å få nok fysisk aktivitet. Jeg ser på meg selv som sprek og sporty, men selv jeg får i perioder altfor lite fysisk aktivitet. Mange sitter på et kontor hele dagen, så er det hjem å spise før man setter seg ned og slapper av litt etter en lang dag foran tv eller pc’en. Klimaet i Norge gjør også at mange foretrekker å kose seg inne fremfor å være ute i vinterhalvåret. Noen ganger trenger man bare en kickstart for å få den gode følelsen og motivasjonen til å fortsette med egen trening.
Cavi-Lipo kan være en sånn kickstart. Dette er en maskin som ved hjelp av Ultralyd smelter underhudsfettet slik at det blir skilt ut av kroppen selv. Se mer her: http://www.dagbladet.no/2010/10/09/tema/klikk/sykdom/helse/13775102/
De har begynt med denne type behandling i Moss og hos Fredrikstad Frisør og velvære senter.
oktober 11th, 2010 at 13:45
Har sett Ricky Gervais ja og når han omtaler fedme. Han blander sarkasme og sannheter på et glimrende vis.
Anna : Det er vel det som er poenget. Du som du skriver har en noe kranglente forbrenning, noe som gjør det å holde vekta i sjakk endel vanskeligere enn det er for andre. Men som du sier så gjør du ditt beste. Og det er vel det som er poenget her? Du gjør den nødvendige innsatsen.
De som ikke putter i den innsatsen som trengs kan heller ikke kreve å få sympati for sytinga si.
oktober 11th, 2010 at 13:35
Saken er at det ikke er kun en årsak til fedme, men at det kan være mange hvor noen stammer fra eksterne påvirkninger. Selv gikk jeg opp 30 kg på en måned (til å bli relativt normalvektig etter å ha vært tynn hele livet) som følge av bivirkning på en medisin. Det finnes også en del funksjonshemminger som gjør at en har større risiko for fedmeproblemer; til eksempel medfødte stoffskiftesykdommer og sanseintergrasjonsforstyrrelser ved autismespekterlidelser. I tillegg vil miljøfaktorer spille inn, men i slike tilfeller kan en i mye større grad enn andre eksterne påvirkninger få kontroll over situasjonen og gå ned i vekt selv.
oktober 11th, 2010 at 12:12
Nå er det jo så at det er jo faktisk ikke så enkelt. Jeg spiser veldig, VELDIG sunt, jeg spiser ikke brød, jeg spiser lavkarbo, og i en periode på ett år trente jeg hver dag i to timer, spinning, styrke, svømming osv, og spiste eggerøre og knekkebrød og fisk. Jeg gikk ikke ned spesielt mye. Om noe. Tar jeg meg EN brødskive, går jeg opp i vekt. Jeg er ikke overvektig, men noe jeg klassifiserer som litt lubben. Jeg vil alltid være det. Jeg har nemlig lavt stoffskifte og som resultat insulinresistenseliknende tilstander i tillegg til lav forbrenning. I tillegg har jeg høye kortisolnivåer, noe som får kroppen til å lagre fett hos meg. Jeg er rett og slett genetisk anlagt for å legge på meg fort. Det er et helvete å holde seg på normalvekten, og det har faktisk ingenting med å spise mindre enn du forbrenner, fordi jeg får til stadighet beskjed om å spise mer, fordi jeg spiser for lite. alt fra 900 til 1200kcal om dagen, samt at jeg er VELDIG aktiv i hverdagen. Som resultat får jeg for lite næring på dette tidspunktet. Men spiser jeg mer, går jeg opp 10kg. Det ER ikke så lett som å “spise mindre trene mer”. Man kan ødelegge kroppen hvis man ikke tar tak i problemet på en ordentlig måte, noe jeg ikke helt har fått til enda. Min måte å holde meg normalvektig på er ikke veldig sunn. Prøver å spise superfoods for å få i meg nok næring, og må gå på kosttilskudd for å ikke få for lite av ymse vitaminer og mineraler. Før jeg begynte på kosttilskudd (bare noe så enkelt som vitaminbjørner), så var jeg syk hele tiden. Immunforsvaret mitt var helt ødelagt.
Tenk dere om. Ikke alle sliter med vekten fordi de er late eller spiser masse pizza. Jeg spiser aldri junkfood eller brus, og for meg er det et sant helvete å holde meg som jeg gjør. Jeg forstår godt at ikke alle får det til.
oktober 11th, 2010 at 12:00
Det som er saken er at det har MYE med hva mann trykker inn i kjeften.
La oss si du tar et nytt land. Alle som lever der får 1 brød hver dag. Og alle er nødt til å høgge ned 5 trær hver dag.
Tror dere at noen av de hadde blitt smellfeit?
Neppe.
Jeg tror at fedme/overvekt har med hvordan du blir opplært i ung alder. La oss si du får en cheeseburger til 10 spenn og en salat for 30 spenn.
Hva velger de unge da? Selvfølgelig burgeren.
Det er som Glrnn sier, staten må gjøre noe. Sett ned prisene på sunn mat og lær de unge å spise riktig.
oktober 11th, 2010 at 11:49
Glrnn, Les artikkelen før du uttaler deg. Kari Sier at det ikke er en sykdom, akkurat som det å være narkoman ikke er en sykdom. Hun sier at det som regel er andre grunner som ligger bak, akkurat som du skriver, med andre ord… dere er enige. Det hun vil fram til er at mange ikke gidder å gjøre noe med problemet sitt, fordi det blir en hvilepute, med en gang det kalles en sykdom, eller arvelig betinget.
oktober 11th, 2010 at 11:48
Problemet med fedme, er at det blir får mye mat, og får lite trening.
Er ikke så mye vanskeligere.
Hvis du tar i deg 3 – 4,000 kalorier, og går en eller to timer hver dag, som da forbrenner 5 – 6,000 kalorier, så går du ned, uansett hva slags gener du har. Så simpelt er det.
Men hvis man bare trykker i seg en masse shit hele dagen, uten å røre på den feite ræva, så går det fort å bli feit.
Og det er ingen andre sine feil, en personen som ikke rører på seg.
oktober 11th, 2010 at 11:28
“It’s not the clothes that makes you look fat, it’s the FAT that makes you look fat!”
-Al Bundy
oktober 11th, 2010 at 11:25
Ja godt et er noen som tør å si ifra! Og grunnen til at mange går rundt feite, er at de ikke tåler det eneste som hjelper, nemlig et realt tupp iræva. De graver seg videre ned med et lass av unnskyldninger og mere mat. Fedme er et gigantisk helsemessig problem og skal mennesker i den situasjonen få respekt, støtte og hjelp må folk slutte å være så hårsåre.
oktober 11th, 2010 at 11:17
Jeg synes Kari egentlig har helt rett, og jeg mener fedme er i en mer eller mindre grad selvpåført.
Jeg er selv litt lubben og katogarisert som overvektig nå. For 1 år siden ca, var jeg i kategori fedme 1 (eller hva det nå het igjen). Hvorfor var jeg så stor da? Jo, jeg tok enkelt og greit inn for mye energi i maten. Masse pasta, pizza, brus og snop. Jeg trente litt, men ikke i nærheten av nok til å forbrenne det jeg tok inn.
Det er opp til hver enkelt om man vil være slank eller ikke… det er faktisk mye enklere enn man tror. Personlig gjorde jeg noen små valg for å gå ned 20 kilo på ett år. Jeg kutta ut pasta, potet og brød, og erstattet det hele med grønnsaker og mer sunn kjøtt. Det vil si, mye ned på karbo, og opp på proteiner.
Når det er sagt, så vet jeg utmerket å det kan være vanskelig i sette seg selv igang, men atter en gang, så er dette opp til seg selv. Om man slutter å unnskylde seg, og heller gjør jobben som kreves, så går det egentlig relativt raskt å droppe kiloene man har til overs.
oktober 11th, 2010 at 11:02
“Det Kari kommer med her, viser jo bare at hun ikke er spesielt intelligent. Noe som er helt greit, da det ikke er hun som tar avgjørelser her til lands. ”
Hvor saklig synes du det utsagnet der var fra en skala fra en til ti? Personlig synes jeg det gir en indikasjon på at du selv er svært overvektig, og velger å kalle det en sykdom, istedetfor en realitet som du kan bli kvitt dersom du endrer på livsstilen din.
Selv har jeg vært kraftig overvektig, og så selv varsellysene rundt 140kg, hadde levd på “bigbones” teorien siden jeg var liten, men fant nå ut at jeg skulle kartlegge inntaket, kontra forbruket. Endte opp med at jeg ila 6mnd mista 40kg, og er nå på 90kg, antydning til magemuskler til og med!
Så stikkordet her er viljestyrke. ikke sykdom.
Anoreksi slekter til fedme, men det er igjen viljestyrke som går igjen. Viljen til å bli tynn er større enn viljen til å være sunn. Fedme er mangelen på vilje til å gjøre noe som helst.
Klart at man kan sammenligne mat med narkotika, men ikke i samme grad. lykkehormonene kommer jo om man før økt blodsukker, og blir deppa når det er lavt.
Uansett, du kritiserer noe du mest sannsynlig ikke har prøvd, og lederen for landets feite, har mest sannsynlig ikke et ukentlig treningsopplegg eller en kostholdsrutine. Uten dette må man kjøpe større stol.
oktober 11th, 2010 at 10:55
Hei Stian.
Jeg håper du liker Ricky Gervais.
Hvis ikke anbefaler jeg hans stand up-show sterkt!
Ha en fin dag!
Nyhetsankeret
oktober 11th, 2010 at 10:51
“huff, jeg er så tjukk. Jeg lider av en sykdom som gjør at jeg spiser hele tiden!…nei, vil ikke ut og bevege meg, det er slitsomt…”
Det er faktisk bare litt viljestyrke som skal til for at man fint kan kombinere “sykdommen” fedme med trening. Å si noe annet er bare å unnskylde latskap!
oktober 11th, 2010 at 10:36
Vet det ikke løser alt, men kan dem(staten) ikke bare sette på noen avgifter på all usunn mat foreksempel, cheesburger på macern ikke lengre 10 kr, nå 100 kr, og så kunne de dumpet prisene på sunn mat, for sånn det er nå, at sunn mat er dyrere enn usunn mat, så er det jo veldig lett å se hvorfor folk velger usunn mat.
Det er BILLIG å være usunn.
Å til dere som kanskje nå vil si at vi i Norge tjener så bra at vi burde kunne bare spise sunn mat, jeg jobber i butikk, nesten vær eneste en som kommer inn til meg spør meg dette spørsmålet, “hva slags tilbud kan du gi meg på denn varen” eller “Hva er den billigste (varen) du har”
oktober 11th, 2010 at 10:21
Han karen som uttaler seg mot Kari, sier ikke at det ikke er for mye feil mat som er årsaken til fedme. Han mener bare vi skal se litt dypere på det enn som så. Hvorfor folk “velger” den livsstilen.
Det blir litt som å si at man er ikke narkoman, man er ruset. Ja, man er ruset, men hvorfor velger man det? Det er ikke interessant å få fortalt hva som fører til rus i seg selv. Vi vet at det er inntak av en rusmiddel som gjør personen ruset. Men det gir oss ingenting i en analyse om hvorfor vi sliter med stadig flere tunge narkomane.
Det samme kan man si om mennesker med anoreksia. Man har ikke anoreksia, man ER tynn. Ja, det er riktig det. En person som spiser så absolutt lite som mulig, er selvfølgelig tynn. Men hvorfor velger personen å sulte seg. DET er spørsmålet vi vil ha svar på.
Det Kari kommer med her, viser jo bare at hun ikke er spesielt intelligent. Noe som er helt greit, da det ikke er hun som tar avgjørelser her til lands.
Vil vi gjøre noe med stadig tyngre befolkning. Trenger vi ikke å si at de fleste av dem er tjukke fordi de spiser mer enn de forbrenner. Det vet vi allerede. Vi må vite hvorfor. Hva fører til dette. Hvorfor velger noen en livsstil med alt for mye mat, eller med ingen mat i det hele tatt?
Det er klart at fedme er en spiseforstyrrelse, på lik linje med anoreksia. De tykke har et skrudd forhold til matinntak, akkurat som en anorektiker også har det. Men vil Kari også si at man ikke har anoreksia, men bare er tynn fordi man spiser for lite? Mulig, med hennes enkle syn på livet.